Av en annen verden

Du så på døden
som noe av det mest interessante ved deg.

Det er mulig
du allerede er død.

At du bare går rundt
og leter etter bekreftelser.

Fra Hils hvis du ser meg av Geir Halnes.

I dag er det 12 år siden første bok om Harry Potter kom ut. 30. juni 1997 kom J. K. Rowlings Harry Potter and the Philosopher’s Stone, og akkurat nå sitter jeg og hører på NRK1 om historien bak boka. Kanskje ikke så mye nytt for oss som kjenner bøkene, men jeg synes det alikevel er litt koselig. Programmet heter Norgesglasset, og jeg antar at det kommer til å lige på nett siden, for de som skulle være interesserte i å høre på. Programposten er “Dagen i dag, 30. juni: Den første boka om Harry Potter gis ut i England.”

34

Kring den sköna månen, stjärnors
glänsande gestalter bleknar
när hon klarast lyser över
jorden

Fra Sapfo : dikter och fragment gjendiktet av Magnus William-Olsson og Vasilis Papageorgiou.

Jeg er på sommerferie i Tigerstaden. Her skinner sola og gradestokken viser flere varmegrader enn jeg har kjent på veldig lenge. Det er deilig! Men det var også deilig å krype ned i et sete i en kjølig kinosal på ettermiddagen i dag, med 3D-briller på nesa og se filmversjonen av Coraline.

Filmen var herlig skummel, flott og fin. Et “må ha” på DVD når den kommer ut. Fikk litt lyst til å lese boka igjen også.

YouTube-link.

I Dagbladet.no kan vi lese følgende:

Først da Unni Lindell hintet om millionfortjeneste, gikk Fredrik Skavlan med på et møte. Nå vil de erobre verden med barnebokspøkelset Nifse Nella.

Jeg undres: Hvorfor skal det “millionfortjeneste” til for at noen skal synes det er greit å skrive barnebøker? Jeg merker jeg blir litt provosert… Nå tilbake til ny programpost på Norcon.

Denne helgen arrangeres Norcon 23, årets norske kongress for oss som er begeistret for science fiction-litteratur. Det er en ganske liten festival, og må nok regnes for å være for spesielt interesserte, men den er ikke desto mindre koselig.

Første mann ut var æresgjest Richard Morgan. Hans overskrift lød “Who the Hell is Richard Morgan and What’s He Doing Here?” Jeg vil nok kalle dette mer en samtale enn en tale, for han hadde en ypperlig kommunikasjon med publikum. Han snakket litt om sitt eget forfatterskap, og svarte villig på diverse spørsmål fra publikum, både om diverse tanker rundt temaer han berører i sin litteratur og generelt det å skrive bøker.

Richard Morgan

Neste programpost var forfatter Iselin B. Alvestad, som snakket om genre innen fantastisk litteratur, og da spesielt om fantasy. Alvestad var nok et friskt pust, og allerede nå følte jeg at jeg hadde hatt utrolig flaks som fikk med meg Norcon mens jeg var sørover.

Iselin B. Alvestad

Heller ikke nestemann skulle skuffe. (Dog, det kom ikke som noen verraskelse på meg, siden dette er en person jeg tross alt har hørt flere ganger tidligere). Overskiften lød “Eirik Newth: Norge i 2050″. Eirik Newth tegnet et senario for de (drøye) neste femti årene, og dette var både spennende, og nesten litt skremmende, å høre på.

Eirik Newth

Den etterfølgende halvtimen var det Knut Nærum som stod for innholdet. I hovedsak snakket han om tre av sine bøker, nemlig Krig, Monster og Sneglemannen. Med sin sedvanlige tørvittighet kunne han fortelle at jovisst skrev han science fiction, han hadde bare ikke vært klar over det selv!

Knut Nærum

Etter Nærum må jeg innrømme at jeg tok en etterlengtet pause, før kongressen fortsatte med paneldebatt: “Panel discussion: Planned evolution - what might become of us? Richard Morgan, Torfinn Ørmen, Eirik Newth, Reidar Jensen, Karsten Eig”. Slike paneldebatter har det med å sjeldent gå etter planen, men det er litt av sjarmen. Det oppstår alltid mye spennende diskusjon på science fiction-kongresser jeg tviler du finer mange andre steder. Det er faktisk noe jeg liker så godt med fandom, det er rom og takhøyde for nerdethet.

Reidar Jensen, Karsten Eig, Torfinn Ørmen, Eirik Newth, Richard Morgan og ordstyrer

Etter endt paneldebatt satte jeg nesen tilbake til kompisen min som jeg besøker, og konstanterte at det hadde vært en bra dag på con.

Eg er den bortflogne
I lufta har eg mista fuglane sitt spor

Eg er den bortflogne
Medan eg sov har eg mista ferjemennenes røyst

Eg er songen som dreg av stad heilt åleine
mellom himmel og jord

Fra Ophelias bok av Anne Perrier, gjendiktet av Sigurd Helseth.

Det er ikke første gang det skjer, og neppe heller siste, men nå har det altså skjedd vår kjære J. K. Rowling, Harry Potters “mor”: Hun beskyldes for å ha plagiert ei lita bok på 36 sider.

“Adrian Jacobs skrev en bok i 1987 titulert «The Adventures of Willy the Wizard No 1 Livid Land», som også omtaler om en ung trollmann.

Jacobs selv døde ti år etter utgivelsen, men hans etterlatte har gått til sak mot Rowling, som de mener har kopiert «substansielle deler»av boka hans, og dermed brutt opphavsretten.

Ifølge søksmålet er det særlig bok nummer fire i serien, «Harry Potter og ildbegeret», som skal være i overkant inspirert av boka om Willy:

- Både Willy og Harry blir nødt til å finne ut hva for en oppgave de skal løse, noe de begge gjør på et baderom med hjelp fra andre, i håp om å redde menneskelige gisler fra et samfunn bestående av halvt menneskelige fantasivesener, heter det i søksmålet.”
- Dagbladet.no

Tøys og tull, sier jeg bare. Man har da virkelig ikke rettigheter på idéer. Jeg vet jeg har sitert vår kjære Tor Åge Bringsværd tidligere, men jeg gjør det gjerne igjen:

“Jeg leker at alt hva mennesker gjennom årtusner har frembragt av musikk, kunst og litteratur, alle tanker og ideer … at alt dette finnes på et stort, imaginært roteloft. Døren står åpen for alle. Hadde den vært låst, ville jeg brutt meg inn. For her oppe går jeg omkring så ofte jeg kan. Uten dette loftet kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg lytter. Jeg fotograferer og tar avstøpninger, noterer, skriver av. Snur og vender. Leter etter fragmenter jeg har brukt for - biter som passer sammen med de bitene jeg har i mitt eget hode. Og jeg føler ikke at jeg verken låner eller stjeler. Jeg betrakter alt som mitt eget. Eller rettere sagt: som vårt. For hva er kreativitet? Det finnes mange forsøk på definisjoner. Mitt er slik: Kreativitet - det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner.”
- fra London av Tor Åge Bringsværd, Spartacus 2003, s. 153-154

Mer har jeg egentlig ikke å si om saken. Jeg tror dette er nok for å få fram akkurat hva jeg mener.

Ellers vil jeg bare peke til et innlegg min favorittforfatter Neil Gaiman har i sin “journal”:
Where do you get your ideas?

Sommerminne fra Kirkebygda.

Jeg sitter på en benk
foran kirka
og lar sola
få speile seg
i de hvite leggene mine.

Hadde jeg hatt langt hår
skulle jeg ha plukket
en prestekrage
og festet den i håret mitt.

Kanskje hadde det kommet en
sommerfugl og satt seg.
På prestekragen.
I håret mitt.

Jeg har ikke langt hår.

The Man in the High Castle av Philip K. Dick regnes for å være en virkelig klassiker inne science fiction. Boka kom for første gang ut i 1962, og han vant blant annet Hugo-prisen for den i 1963.

Handlingen i boka er satt til datidens Amerika, men virkeligheten er en ganske annen enn den vi kjenner: Tyskland og Japan har vunnet andre verdenskrig, og verden er delt mellom de to vinnende maktene. Slaveri er gjeninnført, de få jødene som fortsatt lever gjør dette under skjult identitet, og det afrikanske kontinent er nærmest slettet med jorden. Det er en skremmende verden Dick presenterer oss for, men i en mer nøytral buffersone bor det en forfatter som har skrevet en bestseller. Denne boka er bannlyst i store deler av verden, da den presenterer en visjon av en annen virkelighet. Dette er med på å gi håp, og får mange til å stille spørsmål om andre og bedre verdner faktisk kan eksistere.

Jeg føler det er mye ved denne boka som gjør den til et lite stykke mesterverk. Philip K. Dick har klart å skape en dystopi som får det til å gå kaldt langt nedover ryggen på en. For ikke å snakke om språket: Bevisst bruker han språk og språklige virkemidler på en finurlig måte, og dette er med på å gjøre historien troverdig. Jeg har ingen problemer med å se at dette kunne ha vært vår egen virklighet hadde den andre verdenskrigen tatt en annen vending.

Denne boka passer ikke bare for oss som har sansen for science fiction, men den er også midt i blinken for de som har sansen for alternativ historie; De som liker å leke med tankene “Hva om … hadde skjedd” og “Hvis … hadde …” Jeg synes i hvert fall boka er virkelig fascinerende og den ga meg sann leseglede.