Jeg har tidligere skrevet om bøker jeg leser flere ganger, og jeg tenkte jeg skulle lage meg ei lita liste over bøker jeg i dag har lyst til å lese igjen i en ikke så altfor fjern framtid:

* Ingen må vite av Aina Basso
* Neverwhere av Neil Gaiman
* Den uendelige historie av Michael Ende

Har du noen bøker du gjerne vil lese omigjen snart?

VG-nett forteller at Kritikerprisen 2009 gikk til Tonje Glimmerdal av Maria Parr i kategori barne- og ungdomsbok. Norsk kritikerlags pris i kategori voksen for bokåret 2009 gikk til Imot kunsten av Tomas Espedal.

Tonje Glimmerdal av Maria Parr fikk som noen kanskje husker Brageprisen 2009 også, så jeg bør vel få somlet meg til å lese den?

Eitt tusen kyss vil kjøpe hjarta mitt;
betal når helst du lystar, eitt for eitt.
Kva er ti hundre stempeltrykk for deg?
Du tel dei fort og klarar summen lett.
og doblar renta gjelda, vil eg tru
at tjue hundre kyss går like bra.

Fra Venus og Adonis av William Shakespeare.

Tyskerjenter. Tyskertøser. Vi har alle hørt uttrykkene om disse kvinnene som under andre verdenskrig hadde en eller annen form forhold til en tysk soldat, til fienden. I Tyskerjentene av Helle Aarnes møter vi noen av disse unge kvinnene, og får høre om deres historier. Dette er “historiene vi aldri ble fortalt”.

Utgangspunktet for boka var forfatterens artikkelserie “Tyskerjentene” i Bergens Tidende (BT) våren 2008. Artikkelserien skapte debatt både i BT og andre medier. Aarnes fikk mange personlige henvendelser i kjølvannet av at den stod på trykk, og det var mange som ønsket å vite mer, forteller hun i forordet. Dermed ble hun motivert til å skrive ei hel bok om temaet.

I boka er det tyskerjentenes egne historier vi blir fortalt, men disse settes også i kontekst, slik at vi som lesere får litt mer “kjøtt på beinene”. Det er sterke historier vi får lese, og vi skjønner raskt hvor urettferdig jentene ble behandlet. Man kan kanskje diskutere hvor rett eller galt det var å “gå til sengs med fienden”, som det heter, men hvis man ser på liknende handlinger til menn, ser man lett hvor diskriminerende det hele var. Mange menn som f. eks. drev handel med tyskere under krigen ble aldri straffet på noen måte. Ei heller menn som hadde forhold til tyske kvinner.

Det var sterkt å lese om hvordan “mobben” kunne behandle jenter de mente kunne hatt befatning med tyske soldater. Jentene hadde i seg selv ikke brutt noen lov, alikevel satte disse mennene seg til doms og straffet jentene med bl. a. å klippe av dem håret, trakkasere og skjende dem. Grufulle handlinger de aldri ville komme til å stå til ansvar for, ei heller blir dømt for av politiet.

De færreste av kvinnene som ble angrepet og klippet, anmeldte saken. Sakene som havnet i retten, endte ofte med henleggelser og svært milde dommer, også i tilfeler der de anmeldte hadde kommet med innrømmelser. Da to klippere nektet å godta boten på 250 kroner de var ilagt, reduserte retten summen – aksjonen var en “naturlig og sunn reaksjon blant den ungdom som har holdt rett kurs i disse vanskelige år”.
- s. 48

Dette var ei sterk og interessant bok, og definitivt ei bok jeg tror de fleste hadde hatt godt av å lese!

Da jeg leste Betre død enn homofil? av Arnfinn Nordbø skjønte jeg raskt hvor heldig jeg selv er. Hvor fantastiske mine åpne og tolerante foreldre er, og hvor greit jeg har det som har venner som ikke snudde ryggen til meg da jeg kom ut av skapet.

Denne boka er delt i to: I første del møter vi Arnfinn Nordbø som forteller sin historie. Om sin gode og trygge oppvekst, om hvordan han som ungdom skjønte at han var homofil, om skammen og de vonde følelsene, om hvordan han kjempet mot sine egne følelser. Han forteller sin komme-ut-historie i et konservativt kristent bedehusmiljø, et svært vanskelig miljø å komme ut i. Han mistet venner, familien hans tok det svært hardt, og han går inn i en svært vanskelig tid. Behandlingen han får fra sitt eget miljø får hårene i nakken til å reise seg på meg, og jeg får fryktelig lyst til å gi ham en god klem. (Skulle du komme til å lese dette noen gang, Arnfinn, så får du en cyberklem).

I andre del går han inn på Bibelen, hva den sier om homofili og han kritiserer de konservative “bokstavtro” for hvordan de blåser opp dette med homofili, mens de nærmest “overser” andre ting det skrives om. Han trekker fram paradokser, og forteller og henviser. Og denne delen er minst like interessant å lese, selv for en hedning som megselv.

Dette er ei sterk og godt skrevet bok, og jeg ønsker mange, mange vil lese den. Både skeive, tolerante familier og venner av skeive, men ikke minst disse konservative kristne. Hvis denne boka kan være med på å åpne øynene til i hvert fall én konservativ kristen og få ham eller henne til å se hvilken urett vedkommende begår, da har vi kommet i det minste ett skritt videre.

Takk for boka, Arnfinn, du er en modig og sterk person!

I følge den britiske avisa The Independent, har syltetøy- og marmeladeprodusenten Robertson’s signert en kontrakt med forfatter, og Paddingtons “far”, Michael Bond. Avtalen går ut på at Paddington fra og med denne måneden skal avbildes på emballasjen til Golden Shred, som er produsentens appelsinmarmelade. På denne måten håper Robertson’s at de skal få barn til å spise mer av deres marmelade. Det er stort sett godt voksne som spiser appelsinmarmelade, sier avisa.

I’m Nobody! Who Are You?

I’m nobody! Who are you?
Are you nobody, too?
Then there’s a pair of us – don’t tell!
They’d banish us, you know!

How dreary to be somebody!
How public like a frog
To tell one’s name the livelong day
To an admiring bog!

Fra Selected Poems av Emily Dickinson.

DET EVIG KVINNELIGE

Jeg gav bort sjela mi
til ei jente.

Hun så på den.

Smilte umerkelig.

Og droppet den
i rennesteinen.

Elegant.

Det var dame med stil!

Fra Å føre krig mot den gjengse maratonprosa av Richard Brautigan, gjendiktet av Jan Erik Vold.

Jeg har egentlig hatt sansen for Kristopher Schau lenge, så da jeg fant ut at biblioteket hadde kjøt inn den nye boka hans, På vegne av venner fortet jeg meg å sette meg opp på venteliste. Og det er jeg glad for, for mannen kan faktisk skrive også! På vegne av venner er ingen stor eller tykk bok, men med sine 92 sider og lommeformat så viser den at kvalitet ikke nødvendigvis betyr kvantitet.

Kristopher Schau skriver om da han vinteren og våren 2009 gikk i kommunale begravelser i Oslo, begravelser som i avisa ble annonsert med “på vegne av venner”:

Det var en artikkel i Aften Aften der det stod om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.

s. 7-8

Boka berører et tema som egentlig er veldig trist: Mennesker som tilsynelatende dør uten pårørende. Det er kommunen som arrangerer deres siste farvel, men det er ingen der for å ta farvel med dem. Og som Schau påpeker, vi som har familie og venner er egentlig veldig heldige.

Jeg synes Kristopher Schau skriver om hele prosjektet sitt veldig fint. Blant annet får han en favorittprest, en som virkelig har funnet ut om den som skal bisettes’ liv. En prest som forteller varmt om vedkommende. Og Schau får gjennom sin skrivestil oss til å føle det som om vi er der med ham, der han sitter på benken og følger sermonien.

Dette er, kort sagt, ei bok jeg trygt kan anbefale andre.

Morgonen heng
i dropar i mørke tre.
Eg var ute på runesteinane og leita
etter vokalar
medan eit sparsamt lys skreiv seg
inn i natta.
For alltid.

Fra Kongepingvinens fargar av Marit Brenner.