Kommentarer til: Meg eier ingen av Åsa Linderborg.

Av: Elin

Elin — Fri, 20 Feb 2009 16:19:22 +0000

Jeg skjønner at innlegget mitt fort kan misforstås, siden jeg kanskje ikke har vært helt klar på en del områder. Det er flere grunner til dette, blant annet at det ikke er alt jeg helt klarer å sette fingeren på.

Det jeg reagerte på var ikke først og fremst tabubelagte tema eller “ubehagelige opplevelser” – disse var helt greie. Det jeg derimot reagerer på er for eksempel hvordan hun drar fram personer som ikke trenger å dras fram. Da har jeg kanskje sterkest i minne hennes beskrivelse av farens begreper om kvinner; Kjærringer, jævla kjærringer og et begrep til jeg i farten har glemt. Greit nok, dette er med på å beskrive faren. Det jeg derimot ikke har sansen for er hvordan hun faktisk trekker fram konkrete betegnelser på hvem f. eks. disse jævla kjærringene er. Tenker hun da på hvordan disse personene kanskje kan føle det? Jeg tror ikke beskrivelsen hadde blitt noe dårligere hadde hun brukt en generell beskrivelse av mennesketypene framfor å peke til enkeltpersoner. Det er dette jeg reagerer på. Med andre ord er det ikke snakk om intimgrenser eller “ubehagelige episoder”, men det jeg ser på som unødvendig framtrekking av enkeltpersoner som ikke på noen måte er nødvendig å trekke fram.

Psykolade: Det er verken en yay eller nay. Det er vel mer en “hmmm”. Boka har sine sterke og svake sider. Den er helt grei, men ikke noe mer enn dét. Jeg er ikke med på den høylytte skrytebølgen de fleste kritikere er med på. Og det er jo nettopp det som er så fint med blogg, man kan skrive akkurat hva man mener selv.

Av: Kmhob

Kmhob — Fri, 20 Feb 2009 14:13:51 +0000

Synes det er en gode del momenter ved boka du litt for enkelt hopper over. Ford et første synes jeg hun gjør et godt grep når hun beskriver syn oppvekst som såpass kontrastfull. Selv om hun har levd under en tiltider, åpenbart, dysfunksjonell far, gir hun oss et innblikk i en egenopplevelse av sin egen oppvekst, som spenner over et vidt register av følelser, både av negativ og positiv art. Dette er ofte vanlig for barn med denne bakgrunnen, men de tenderer ofte å presentere en ren lidelseshistorie, framfor en balansert skildring, fordi det ofte er det allmenheten forventer. Som bokens tittel refererer til nekter Åsa Linderborg å la seg definere av noen, noe som i hvert fall gjør boken til en sterk menneskelig skildring, og som tar opp mye av den personlige problematikken som rører seg hos mennesker som befinner seg i en konflikt med følelsene de har ovenfor foreldre som i stor grad har sviktet.
Det er klart at detaljene fra en sterk livskildring kan oppleves som ubehagelig for noen, men jeg synes ikke det berettiger kritikken om intimtyranni. Har ikke noen sans for biografier som er skrevet som headlines. Det er helt berettiget å mislike biografier av denne typen, men hvordan skulle f. eks en biografi om Dostovjevski, om Hamsun eller Ibsen ha blitt skrevet dersom man bare skulle fokusert på deres offentlige liv og virke. Den type biografier ville i stor grad begrenset seg til oppramsninger om livsløp og hendelsesforløp i de enkeltes liv. For mange store personligheter fantes årsaken og beveggrunnene for deres handliger i deres eget indre. Dersom man skal kunne forklare hele personen, må også alle deres aspekter gjennomgås for å kunne tegne et overbevisende bilde.

Av: leselama

leselama — Wed, 11 Feb 2009 15:09:25 +0000

Fin-fint innlegg! Vi er jo litt uenige mht til denne, men jeg skal gi deg medhold i at den til tider kan virke litt “lang” – i alle fall i begynnelsen. Og det er jo ikke alltid så smart om man skal holde på en leser.

Når det gjelder det som du helst skulle ha sett forblitt usagt, så er det vel nettopp der jeg faktisk synes Åsa Linderborgs bok hevet seg fra å være nok en sosialrealistisk barndomsskildring – sann eller usann – til å være en modig skildring, som faktisk evnet å berøre meg. For meg krysset hun ingen intimgrenser. At hun gikk så tett på vanskelige ting, gjorde at denne boka fikk en merverdi for meg. Men der kan du se – den ene treffer hun, den andre skyver hun seg vekk fra med nettopp dette.

Uansett, det er gøy å høre om andres leseopplevelse av en bok en selv har lest – kanskje helst når de avviker fra ens egen. Det tilfører nye tanker og perspektiv til opplevelsen. Og slikt er jo storveis!

Av: Psykolade

Psykolade — Tue, 10 Feb 2009 22:38:09 +0000

Så er det egentlig yay or nay her? Jeg lurer litt på hvem, hvor og når jfr. lesing av denne boka.. Er det litt “sosialpornografifetishister, på do, ferie” type bok..?

Og forresten kom jeg akkurat over bloggen din på en liten bloggsurf.. I like! Det er som å lese strikkeblogger, jeg drømmer om alt jeg kan gjøre når jeg er ferdig med studiene..

Av: Aina

Aina — Sun, 08 Feb 2009 12:02:58 +0000

Interessant å høyre om ei anna lesing av denne boka. Alle omtalar eg har lese har vore veldig positive, men eg har likevel ikkje fått ein ubendig trong til å lese denne boka.