29. juni 2008

 

Katten stryker seg inntil oss av Kjersti Ericsson

Katten stryker seg inntil ossJeg kan desverre ikke skryte på å ha katt selv, det nærmeste jeg kommer er å ha fjernadoptert en pus hos Dyrebeskyttelsen. Med andre ord: Jeg er definitivt et kattemennseke, til tross for mangelen av en egen.

Katten stryker seg inntil oss av Kjersti Ericsson kan ved første øyenkast se ut til å være en bok med kattedikt. Og selv om ikke kattene er helt utelukket, er det faktisk ikke dette egenrådige dyret som står i fokus.

Det aller første diktet i samlingen, slik jeg ser det, handler om katten. Om hvordan den ser alt og finnes overalt, til alle tider.

Store riker oppstår
og går under.
Katten er der.
Den stryker seg
inntil oss.


- fra dikt uten navn, s. 5

For meg var denne samlingen av dikt sterk lesing. Kjersti Ericsson viser med sine dikt en verden i utvikling. Engasjert taler hun de svakes sak. Et tydelig eksempel på dette ser vi blant annet i diktet "Det er noen som slår en kvinne":

Det er noen som slår en kvinne.
Slik blir slaver slått.
Vettskremt river hun døra opp
og kaster seg ut på veien.

Bremser hviner.
Han løper tilbake,
slår og sleper henne
med ansiktet ned
gjennom stivt gras og nesler.


- fra "Det er noen som slår en kvinne", s. 26

Diktene i boka er av varierende lengde, fra ca en halv side til å strekke seg over et par sider. Dette synes jeg er med på å gi det hele liv og variasjon, noe jeg definitivt liker godt.

Som hun startet diktsamlingen med et dikt med katter, så avslutter også Kjersti Ericsson det hele med et dikt med katter:

Fem katter soler seg
på et bilpanser
i Vicolo d'Orsa.
Tre katter soler seg
på Cicero's talerstol.


- fra "Roma", s. 44

Etiketter: ,


22. juni 2008

 

I've a feeling we're not in Kansas anymore av Ethan Mordden

I've a feeling we're not in Kansas anymoreDet var ved en ren tilfeldighet at jeg kom over boka I've a feeling we're not in Kansas anymore av Ethan Mordden. 17. mai i fjor var jeg i London og BookCrosset. Da jeg omsider klarte å finne den noe godt bortgjemte offisielle sonen på Museum of Natural History, plukket jeg med meg boka mest fordi den ikke var så tykk, og fordi det ikke var noen andre bøker som fristet. Jeg visste ingenting om hva som var meg i vente.

Jeg har brukt lang tid på denne boka, og det er ikke fordi jeg ikke har likt boka. Den er en samling med små historier om en gruppe homofile menn på Manhattan, om deres liv og miljøet rundt dem. Selv om vi møter alt fra falne drag queens til tøffe politimenn, er det et lite knippe menneske som går igjen i historiene. Disse menneskene føler man at man blir kjent med, og glad i, til tross for deres særegenheter. Jeg har i hvert fall følt at dette har vært en fin leseropplevelse, og det er med tungt hjerte jeg gir den videre.

Nå er alikevel boka igjen på reise: Jeg ga boka til BookCrossing-prisjektet Skeive Filmer 2008-masseslipp, og boka ble registrert sluppet i går. Blir spennende å se hva som skjer virdere, blir den registrert funnet eller ikke? Og vil en annen leser få like stor glede av den som meg? Jeg håper det!

Etiketter: , ,


2. juni 2008

 

Framandkar av Tarald Stein

FramandkarNoe av det jeg ofte liker så godt med dikt er at de er visuelle, og ofte maler de vakre bilder i hodet mitt. Framandkar lager definitivt også bilder, men bildene her skiller seg sterkt fra de jeg ofte får av andre dikt.

Denne samlinga bør for det første leses fra perm til perm. De lager en historie, samtidig som hvert enkelt dikt godt kan stå på egne bein. Og det er en sterk historie vi blir fortalt gjennom disse diktene.

Denne historien er fyllt av en sår lengsel. Dette i seg selv er kanskje ikke så unikt, men her handler det om en person hvis biologiske kjønn er kvinne, men som lengter etter å kunne oppfylle drømmen om også biologisk få være sin egen kjønnsidentitet.

"Kvar månad er det noko
her inne som døyr
I 5 dagar ber eg
raude bind
som teikn på mi sorg"


- fra Framandkar, s. 26

Jeg synes denne diktsamlinga er godt skrevet. Den berører et tema som fortstt er tabubelagt, og som mange nok synes er vanskelig å forstå. Dette er en sårt tiltrengt litterær utgivelse, da dette er et tema det er skrevet lite om. Så stor takk til Tarald Stein for å dele sine tanker og følelser med oss!

Jeg vil avslutte med det som nok er mitt yndlingsdikt i denne samlinga:

"Eg lagar ei rift i verda
her eg står og er
berre meg"


- fra Framandkar, s. 38

Etiketter: ,


27. mai 2008

 

Uke 43 av Hanne Ørstavik

Uke 43Dette var ei bok med mye potensial. Det er ei bok som bare med små grep kunne ha gjort at jeg likte den kjempegodt. Dessverre var det ting ved den som gjorde at jeg bare så vidt orket å lese den ut!

Det at hovedpersonen i boka, Solveig, er en fryktelig irriterende person trenger ikke i seg selv gjøre boka dårlig. Jeg har lest bøker tidligere hvor hovedpersonen har gått meg på nervene, men hvor jeg har elsket selve boka. Solveig står for meg som en patetisk, selvopptatt og barnslig kvinne. Hun lever i sin egen verden, og har liten forståelse for andres syn. Nei, det er mye ved Solveig jeg virkelig ikke liker.

Dog, det er ikke dette som gjør at jeg ikke liker boka. Jeg syntes boka manglet driv. Den kunne ha kuttet ut flere detaljer og kjedelige beskrivelser. Å lese om at det tar så-og-så mange sekunder fra hun setter foten på trappa til hun låser opp døra, for så gå inn i gangen, ta av seg og henge opp jakka, gå opp trappa til andre etasje og gå på do, det synes jeg er overflødig mye beskrivelse av meningsløse handlinger i litterær sammenheng. En sekvens som rett og slett kunne ha vært kuttet ut, uten at innholdet i seg selv hadde blitt forringet.

Jeg synes det er trist. Det er mye tematikk i boka som kunne gjort den spennende, men jeg føler ikke at Ørstavik har klart det. Ikke for min del, i hvert fall. Jeg takler rett og slett ikke skrivestilen hennes. Neppe en forfatter jeg kommer til å lese noe mer av.

Etiketter:


22. mai 2008

 

Leser så det freser...

Slik det ser ut på denne bloggen for tiden skulle man vel nesten tro jeg ikke leste bøker. Jeg kan berolige med at dette ikke er tilfellet. Jeg leser fortsatt masse, og tenker til stadighet at "denne boka må jeg blogge", men så kommer jeg aldri så langt. Det har kanskje noe med travle jobbdager og forestående korkonsert og lite overskudd til annet å gjøre. Jeg vil allikevel nevne noen riktig gode bøker jeg har lest i det siste.

Sementhagen av Ian McEwan:

Ei kort og utrolig sær bok. Handler om fire barn som en sommer mister foreldrene sine, og om hvordan de forsøker å leve alene denne sommeren. Vi ser det hele gjennom øynene til Jack, som også virker som en passe sær fyr.

The Wooden lakeThe Wooden Sea av Jonathan Carroll:

Jonathan Carroll minner meg på mange måter om min favorittforfatter Neil Gaiman. De er definitivt ikke identiske, men begge blander vår egen virkelighet med det fantastiske. Wooden Sea var kanskje også ei sær bok, men definitivt ei jeg vil anbefale.

Boka handler om politimannen Frannie McCabe. Som tenåring var han en irriterende og obsternasig villstyring, men har nå endt opp som en middelaldrende mann med kone og stedatter i en til vanlig rolig by. En dag dukker det opp en invalid hund på politistasjonen, som han tar vare på. Kort tid etter dør hunden, og så starter plutselig en rekke underlige hendelser å skje...

InterWorld av Neil Gaiman & Michael Reaves:

Gutten Joey er av typen som kan gå seg vill i sitt eget hus. En dag skal han forsøke å finne veien hjem, men ender plutselig opp i en parallell verden. Nok en fantastisk bok av Neil Gaiman.

Etiketter: ,


30. mars 2008

 

Stardust av Neil Gaiman

StardustNeil Gaiman skuffet meg ikke denne gangen heller. Stardust er rett og slett ei nydelig bok! Nok en gang klarte han å fange meg i sitt nett av ord og få meg til å ønske at "denne boka må aldri ta slutt!"

Tristan Thorn bor i den lille landsbyen Wall i England. Som så mange unge menn, har han tapt sitt hjerte til en av byen unge kvinner: Victoria Forester. En kveld følger han henne hjem, men hun er både kald og avvisende. Tristan er villig til å gjøre hva som helst for Victoria, og langt i øst ser de ei stjerne falle. Victoria sier at hvis han henter stjerna til henne, lover hun henne hva han måtte ønske, om det måtte være hennes hånd. Og med dette løftet legger Tristan ut på et eventyr inn i en annen verden.

Det er ikke bare Gaimans vakre historier som fanger meg når det gjelder hans bøker, men også språket hans. Det føles nærmest magisk. Sånn var det også med Stardust. Magisk historie og magisk språk. Nå er jeg klar for å se filmatiseringen.

Etiketter:


18. mars 2008

 

Ikke akkurat Tolkien for nybegynnere.

The Children of HúrinI går ble jeg ferdig med The Children of Húrin av J. R. R. Tolkien. Selv om jeg personlig hadde stor glede av boka, er det ikke ei bok jeg vil anbefale en som aldri har lest noe av Tolkien tidligere. Jeg vil definitivt ikke anbefale den til en som ikke har det minste kjennskap til Tolkiens verden Middle-earth. For de av oss som har lest The Hobbit og Lord of the Rings, derimot, er dette ei "må leses"-bok.

The Children of Húrin er en episk fantasyroman som kom ut i fjor. Fortellingen ble skrevet av J. R. R. Tolkien i flere utkast, men han ble ikke helt ferdig før han døde i 1973. Det er hans sønn, Christopher Tolkien, som har gått gjennom og satt sammen manuskriptene til et komplett verk.

Fortellingen starter med historien om Húrin og hans bror Huor, som kommer til den bortgjemte byen Gondolin. Etter å ha oppholdt seg der i ett år, måtte de sverge en ed på å aldri fortelle hvor byen befant seg før de fikk lov til å reise videre til Dor-lómin, hvor Húring giftet seg med Morwen Edhelwen og fikk barna Túrin og Lalaith. Lalaith dør en tidlig død, og Húrin reiser ut i krigen. Ikke lenge etter får de en datter til, nemlig Nienor. Og det er i stor grad Túrin og Nienor fortellingen dreier seg om. Dette er en historie om hendelser som skjedde lenge før The Hobbit og Lord of the Rings.

På mange måter føler jeg at den gir meg det jeg føler at erkefantasy skal gi meg: der er alver, drager, mot og eventyr. Det er nok mye av grunnen til at jeg virkelig koste meg med boka. På den annen side følte jeg at den krevde en viss kjennskap til Tolkiens verden. Man kan kanskje kalle den fantasy for viderekommende? Leseverdig? Så absolutt! Men start kanskje med The Hobbit før du gir deg i kast med denne.

Etiketter: ,


17. mars 2008

 

De krenkede av Åsne Seierstad

De krenkedeOK, jeg må bare innrømme det: Jeg synes ikke Åsne Seierstad er en stor skribent. Når det er sagt, vil jeg alikevel berømme henne. Hun er modig! Og hennes bok De krenkede er et godt eksempel på hennes mot.

Boka skildrer en konflikt som er nærmest usynlig i media: krigen i Tsjetsjenia. Uten støtte fra Norge dro hun inn i et land hvor alt var usikkert, uten å kunne vite om hun ville komme tilbake. Et land hvor journalister stod i sterk fare for å aldri reise ut igjen. Alikevel gjorde hun det. Og med det bragte hun ei historie tilbake til oss, ei historie vi neppe ville ha blitt fortalt hadde hun ikke gjort som hun gjorde.

Seierstad har brukt personlige historier fra krigen, noe som er med på å skape ei levende bok. Man kan rett og slett ikke unngå å bli berørt. Dermed blir man alikevel grepet, til tross for at språket kanskje ikke er det beste. For en gangs skyld er det ikke språket i fortellingen som står sentralt, men selve budskapet. Et budskap som burde bli hørt.

Etiketter:


19. februar 2008

 

Gode Grisen Gautes lille gråtebok av Merete Morken Andersen

Gode Grisen Gautes lille gråtebokDe som mener at en billedbok kan leses på ti minutter vil jeg protestere høylytt til! Okei, man kan kanskje gjøre det, men da tror jeg man går glipp av mye...

Gode Grisen Gautes lille gråtebok er en sånn bok man definitivt bør ta seg tid med. Ikke bare er bildene nydelig tegnet av Hilde Kramer, men ser man litt nøye etter kan man få med seg de fiffige henvisningene til blant annet andre bøker. Jeg tror det skal et våkent øye med for å se at på et av bildene sitter grisen Gaute ikke bare å leser Trond Viggo Torgersens bok Kroppen vår opp-ned, men bokhylla er fylt med mange bøker som starter på bokstaven "G". Dét er ikke tilfeldig. Det er mye i boka som starter på "G". Foruten intertekstualitet og vakre tegninger er det ei søt bok om savn, vennskap, og det nyttige ved å kunne lese bøker.

Tidligere har jeg også lest Flinke fuglen Fies lille flyttebok, som også er av samme illustratør og forfatter, og jeg tror jeg kanskje kan komme til å lese flere av deres bøker. De er rett og slett en fryd for øyet.

Etiketter: ,


6. februar 2008

 

Få meg på, for faen av Olaug Nilssen

Denne boka grovt sett delt i tre, og handler om tre forskjellige kvinner: Maria, Alma og "kona til Sebjørn". Man kan si at tema i boka er ønsket om å bli sett. Maria ønsker å bli sett som renholdsarbeider, og at folk skal sette pris på arbeidet hun gjør. Alma ønsker å bli sett av sine klassekammerater, og kanskje aller helst av Artur. Kona til Sebjørn ønsker å bli sett av familien sin, og at de skal verdsette hennes omsorg for dem. Det som knytter disse tre kvinnene sammen er strengt tatt Sebjørn. Maria er dattera hans, Alma jobber som ekstrahjelp i butikken hans, og... Ja, og resten sier seg jo selv.

Boka fikk gode kritikker da den kom ut: "Forfriskende og hemningsløst om tenåringskåthet og opprør." sa Dagbladet, og Dag og Tids anmelder kunne meddele at "no har ho meg. Etter å ha lese den nye romanen, Få meg på, for faen, melder eg meg inn i fanklubben." Og så vidt jeg har sett er kritikerene i det store og hele enige: de digger boka.

Og her sitter jeg da, og lurer på hva som er så fantastisk med boka. Skulle sexscenene i boka imponere meg? Nei, de gjorde ikke det. Jeg synes kort sagt hele boka er litt... Tja, patetisk? Jeg synes den mangler dybde. Jeg er ikke ute etter at alle bøker skal ha et større meningsbærende budskap, men jeg sitter igjen med en følelse av at potensialet på sett og vis er der. Det er noe underliggende gjennom hele boka som aldri kommer fram, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det er.

Nei, dette var skuffende greier, dere...

Etiketter:


1. februar 2008

 

Minst av Arne Berggren

MinstJeg tror nok Minst må være en av mine favorittbarnebøker. Første gang jeg hørte om boka var under et besøk av en skolebibliotekar da jeg studerte bibliotek- og informasjonsvitenskap. (At denne bibliotekaren nok har hatt en del å si i forhold til å i det hele tatt ville søke på stilling som skolebibliotekar er en annen historie). Saken var den at hun leste et utdrag høyt for oss voksne studenter, og jeg kan ikke huske å noen gang ellers har sett en hel forelesningssal ligge over stolene og vri seg i latter...

Martin er lillebror, og selv om han stort sett synes det er gjevt å ha en storebror som Jonas, så er det noen ganger fælt å alltid være minst. Burre er familiens katt, en gammel katt med mye personlighet, som katter bruker å ha. Så en dag må Burre til dyrlegen...

Minst tar med andre ord ikke bare opp det å være lillebror og minst, men også det å være liten og miste noen man er glad i. Boka er spekket med god humor og herlige beskrivelser, og personlig synes jeg den passer like godt for barn på over 30 år, som for barn på 6.

Etiketter: ,


25. januar 2008

 

A Thousand Splendid Suns av Khaled Hosseini

A Thousand Splendid SunsJeg leste egentlig ut A Thousand Splendid Suns på vei hjem fra Sverige på søndag. Nesten ei hel uke siden, med andre ord. Jeg har forsøkt å skrive en omtale av boka tidligere, men å skulle finne de riktige ordene viser seg å ikke være så lett.

Mariam er født utenfor ekteskap, og bor sammen med sin mor utenfor Herat i Afgahnistan. Mora, Nana, er ei bitter kvinne, med et negativt syn på livet og til menn i særdeleshet. Mariam gjør det hun kan for ikke å bli like negativ som mora, og opptar seg selv med å lære å lese og skrive av den snille, eldre Mullah Faizullah, samt farens ukentlige besøk. Faren er en rik forretningsmann som bor i et flott hjem sammen med sine koner og andre barn i Herat.

På Mariams femtenårsdag er det eneste hun ønsker seg er at faren skal ta henne med på kino og se Pinocchio. De har avtalt at faren skal komme og hente henne, men da han ikke dukker opp, bestemmer hun seg for å gå til hans hjem, og for første gang i livet beveger Mariam seg utenfor sin hjemlige sfære. Faren nekter å se henne, og hun ender opp med å sove ved inngangen til huset hans. Det er når Mariam kommer hjem neste morgen hun opplever det forferdelige: Moren har tatt sitt eget liv! Faren lar datteren bo i huset sitt noen dager, men det går ikke lang tid før hans koner bestemmer at hun skal giftes bort til en langt eldre skomaker i Kabul.

Og det er her den egentlige historien begynner. Vi følger Mariam gjennom "hvetebrødsdagene" (hvis man kan kalle dem det) og videre gjennom et langt ekteskap med den brutale Rasheed. Etter hvert får vi også møte Laila, som tidligere har levd et relativt bra liv med sine foreldre, men som i desperasjon etter å ha mistet alt i et rakettangrep, mer eller mindre tvinges til å si ja til ekteskap med Rasheed og bli hans andre kone. Mariam og Lailas skjebner tvinnes på denne måten sammen.

A Thousand Splendid Suns er ei sterk bok, og vi får følge kvinners skjebner i Afgahnistan gjennom flere epoker i relativt nyere historie. Spesielt under Talibans styre lider kvinnene. Vi får se hvordan kvinner nektes behandling på sykehus og hvordan de mishandles av Talibans menn, skulle de våge seg ut av huset alene. Vi får oppleve sult, sorg og et hardt liv. Men også vennskap og kjærlighet.

Leselama spurte meg i en kommentar om hvordan jeg likte denne boka sammenliknet med The Kite Runner. Jeg må ærlig si jeg synes det er vanskelig å skulle sette disse to veldig forskjellige bøkene opp mot hverandre. Jeg synes strengt tatt ikke den ene er bedre enn den andre, men tematikken gjør nok at A Thousand Splendid Suns griper meg i større grad enn The Kite Runner.

Jeg er allerede nå i januar rimelig sikker på at A Thousand Splendid Suns kommer til å trone høyt på min "topp ti leste bøker i 2008". (Skulle jeg komme til å skrive ei slik liste, rettere sagt. ;))

Etiketter:


21. januar 2008

 

Silke av Alessandro Baricco

SilkeDet er alltid hyggelig med positive overraskelser. Silke var definitivt en slik. Da jeg fikk boka i posten via en BookCrossing-bokring var jeg som tidligere nevnt i ferd med å gi opp The File of H. Det var en befrielse å lese ei bok som ikke fikk meg til å føle trang til å legge den vekk med det samme jeg hadde plukket den opp!

Boka handler om franske Hervé Joncour som jobber med kjøp og salg av silkeormer. Hvert år reiser han til Afrika for å kjøpe egg, men så bryter det ut en mystisk sykdom som gjør at eggene ikke kan brukes. Dermed reiser han til Japan, som bare nylig så vidt har åpnet for handel. Handel med silkeormer, på den annen side, er forbudt i Japan, og han tvinges dermed til å smugle eggene, og han må foreta en farefull ferd til det som på denne tiden var flere måneders ferd. Joncour fascineres ikke bare av landet, men også av en kvinne han treffer der, noe som får ham til å reise tilbake flere ganger.

Dette er ei lavmælt og vakker bok. Det som gjør den bra er ikke først og fremst handlingen, men stemningen og språket. Jeg hadde ingen høye forventninger da jeg startet med boka (hun som hadde lest den før meg syntes den var "sådär", som hun sa), dermed ble dette en uventet og velkommen overraskelse. Definitivt ei bok jeg kan komme til å lese igjen.

Etiketter:


17. januar 2008

 

Våre venner kinesarane av Are Kalvø

Våre venner kinesareneNår man er syk er ikke en humoristisk bok å forakte. Det ble visst til at jeg leste mer i denne enn i den andre, som jeg skrev om i går. (Boka lånte jeg med meg fra jobb, kjekt å jobbe på bibliotek, gitt). Men, tilbake til boka.

Det er noe eget ved å lese Are Kalvøs bøker. Jeg skal ikke påberope meg å ha lest flest bøker av denne morsomme forfatteren, men det jeg har lest har alltid falt i smak. Og denne gangen var det den nyeste som skulle fortæres.

Våre venner kinesarane handler ikke om kinesere, og de av dere som har fulgt med vet nok allerede at denne handler om noe så sært som kinamat. Unge herr Kalvø har satt seg som mål å besøke alle kommuner i Norge med kinarestaurant, og å spise på minst én restaurant i hver kommune. Med dette legger han ut på sin ekspidisjon der. Som lesere får vi være med på turen, og det som lett kunne ha blitt en kjedelig og sær reiseskildring blir alt annet enn kjedelig. OK, den er kanskje fortsatt litt sær, men det gjør ingenting. Dette er ei humoristisk bok som ikke bare fikk meg til å trekke på smilebåndet flere ganger, men rett og slett til å le høyt innimellom. Godt jeg ikke satt på trikken og leste denne. Man trenger definitivt ikke like kinamat for å like denne boka, med andre ord.

Og til Are Kalvø, skulle han noen sinne lese dette blogginnlegget (man vet jo aldri): Ikke langt unna der jeg vokste opp ligger det et sted som heter Puterud. Så vet du det.

Etiketter:


7. januar 2008

 

Alt annet enn pensum av Harald Rosenløw Eeg

Alt annet enn pensumEn av mine favorittforfattere av norsk litteratur for ungdom er Harald Rosenløw Eeg. Eeg debuterte med romanen Glasskår i 1995, men det er Alt annet enn pensum, som kom ut i 2006, jeg vil snakke om her.

Boka handler om Klaus. Han flytter sammen med mora si til Oslo, hvor hun har fått jobb som sosiallærer på samme skole som han skal gå på. Klaus vil veldig gjerne bli likt, men han rekker ikke en gang å starte i den nye klassen sin før en gutt dør i en t-baneulykke. Den avdøde gutten er en gutt Klaus allerede har møtt. Ved en tilfeldighet finner han guttens elektroniske dagbok, og han skjønner snart at ikke alt er som det skal være. Med dette starter en rekke mer eller mindre mystiske ting å skje.

Nok en gang har Harald Rosenløw Eeg levert ei knakende god ungdomsbok. Den er spennende, og har et godt og levende språk. Det er en fin balanse mellom dialog og beskrivelser. Noen ganger trekker han kanskje enkelte ting litt langt, men han trekker dem ikke for langt. Han klarer fint å beholde bokas troverdighet.

Jeg har alltid hatt sansen for intertekstualitet, det vil si en teksts forbindelser med andre tekster. Spesielt godt liker jeg hvordan man bruker andre verker i andre bøker. I Alt annet enn pensum har Eeg brukt klassikeren The Catcher in the Rye av J. D. Salinger som et sentralt element i historien. Jeg tror at dette er med på ikke bare å kanskje vekke interessen for Salingers verk hos tenåringen, men kan også være med på å gjøre det til en rikere leseopplevelse for voksne som har god kjennskap til Salingers bok.

Alt annet enn pensum er med andre ord er ei bok jeg definitivt vil anbefale både tenåringer og voksne å lese.

Etiketter:


4. januar 2008

 

Noen bøker bør ikke leses flere ganger.

AlkymistenJeg er litt usikker på når jeg leste Paulo Coelhos Alkymisten for første gang, men jeg tror det må ha vært i 2002 eller 2003. Det er i hvert fall noen få år siden. Nå har jeg nylig blitt ferdig med denne boka for andre gang.

Det jeg husker best fra første gang jeg leste den var at jeg likte atmosfæren i boka så godt. Jeg ble grepet av funderingene og hvordan boka fikk meg til å føle meg, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva det var. Denne gangen ble jeg dessverre ikke like betatt.

Jeg mener ikke at det var totalt meningsløst å lese den igjen, den var absolutt en lett og ledig lesestart på 2008, men den grep meg ikke på samme måte som første gang. Dessuten syntes jeg det ble litt mye snakk om Gud denne gangen, noe jeg definitivt ikke la så godt merke til første gang.

Noe jeg også er usikker på er om den manglende begeistringen kan ha noe med at jeg føler meg mettet på selve forfatteren. Med det mener jeg at jeg føler at jeg har lest nok av hans bøker (jeg har vel lest 3-4 andre romaner han har skrevet også). Slik jeg oppfatter det, så har han mye av samme tematikk og måte å skrive på i romanene sine, og jeg føler egentlig ikke at han tilfører meg noe nytt lenger. Mulig dette er med på å påvirke min oppfatting av Alkymisten også.

Kort sagt: En bok det absolutt er verdt å lese, men det holder kanskje med én gang?

Etiketter:


3. januar 2008

 

The Lady and the Unicorn av Tracy Chevalier

The Lady and the UnicornEi av bøkene jeg leste i jula var som tidligere nevnt The Lady and the Unicorn skrevet av Tracy Chevalier. Til tross for at dette er en mye omtalt forfatter, så har jeg ikke tidligere lest noe hun har skrevet. Men en gang må jo bli den første.

Bokas handling er satt til sen middelalder, og kunstneren Nicolas des Innocents har blitt bedt om å male motivene for en serie billedvev som Jean le Viste skal henge på veggene i sitt hjem. Jean ønsker i utgangspunktet en serie motiver av kampscener, men hans kone, Geneviève, får kunstneren til å overtale sin mann til å endre sin mening om motivene, og de kommer til slutt fram til at motivene skal være av en kvinnes temming av en enhjørning.

Nicolas maler sin egen visjon, og dedikerer fem av de seks billedvevene til Geneviève og hennes datter, Claude. Nicolas og Claude er meget tilrukket hverandre, men hun er selvsagt langt over hans stand, og menneskene rundt dem gjør det de kan for at de ikke skal ha noen kontakt med hverandre. Slik innledes en historie som etter hvert vikles inn i andre historier...

Først var jeg ikke videre fascinert av historien og lurte på hvorfor de jeg hadde snakket med om boka mente den var så fantastisk. Så skulle det vise seg at også dette var en av de bøkene som måtte "vokse på" meg. Etter hvert likte jeg boka bare bedre og bedre, og da jeg var ferdig med den var jeg nesten skuffet over at den nå faktisk var over. Fra å ikke egentlig å ønske å lese videre gikk jeg altså over til å ønske at den ikke skulle slutte! Dét kaller jeg helomvending!

Etiketter:


20. desember 2007

 

Ligge i grønne enger av Anne B. Ragde

Ligge i grønne engerDa Anne B. Ragde skrev Eremittkrepsene sa hun at hun ikke kom til å skrive ei bok til om Neshov-folka. Etter å ha lest Ligge i grønne enger sitter jeg dog og undrer...

Jeg må innrømme det: Jeg likte både Berlinerpoplene og Eremittkrepsene. Syntes faktisk de var riktig så underholdende. Og siden sistnevnte sluttet så brått, var det klart at jeg ønsket meg ei tredje og siste bok.

Dessverre må jeg si at Ligge i grønne enger ikke stod til forventningene. Jeg vet ikke helt hva det var, men det var akkurat som om noe manglet. Kanskje ble stereotypene for voldsomme? Jeg tenker spesielt på homseparet Erlend og Krumme, som nok stemmer godt overens med manges fordommer. I de første bøkene syntes jeg nok det var mest søtt, men i den siste boka synes jeg det gikk litt vel over stokk og stein.

Jeg var ikke en gang ferdig med boka da tanken slo meg: Hadde forfatteren gjort det med vilje? Gitt Eremittkrepsene den slutten den fikk nettopp for å få folk til å presse på for å skrive ei bok til? Om ikke annet, det kan nesten virke sånn. Men nå er det heldigvis over. Hun burde ha gitt Eremittkrepsene en skikkelig avslutning, for dette var en skuffelse...

Etiketter:


12. desember 2007

 

Krakens gap av Sigbjørn Mostue

I går leste jeg ut Sigbjørn Mostues Krakens gap. Det føles nesten litt vemodig å tenke over at triologien jeg har fulgt siden den første boka kom ut i 2005 nå er avsluttet. Det er i og for seg ikke så lenge siden, og jeg er fullstendig klar over at det er mange triologier som bruker adskillig lengre tid før den når enden, men jeg har hatt stor glede av Alvetegnet. Krakens gap var nominert til Brageprisen i år, og selv om den ikke vant, så er det å bli nominert en prestasjon i seg selv.

Krakens gapKrakens gap handler om Eva og Espen, som sammen med sitt klassetrinn drar oppover langs Norgeskysten i den gamle seilskuta Venilia. Eva og Espen er på starten av boka uvenner. På slutten av forrige bok kastet Espen Edelåpne på havet, og dette er noe Eva knapt kan tilgi ham. Nils er en liten nisse som har blitt venn med disse to strevingene (som skapningene "på den andre siden" kaller menneskene), og etter at alvene kastet en forbannelse på ham, har han ligget alvorlig syk. Espen får derfor i oppgave å hente tilbake Edelåpne, og det som tegner å bi en behagelig sjøtur blir både spennende og dramatisk.

Mostue har med denne serien skapt noe nytt innen norsk fantasy. Han henter opp elementer fra norsk folketro, som han blander inn i vår egen verden. Vi møter nisser, skrømt og andre kjente skapninger vi kjenner fra før. Samtidig kan vi klart se at forfatteren er opptatt av miljøvern, og i disse klima-aktuelle dager glir boka rett inn i debatten rundt temaet.

Med andre ord, Mostue har skapt ei fin og verdig avslutning på sin triologi.

Etiketter: ,


7. desember 2007

 

Visjonenes bok av Muniam Alfaker

Visjonenes bokJeg har akkurat blitt ferdig med Visjonenes bok skrevet av irakiske Muniam Alfaker. Jeg hadde aldri kommet til å lese denne hadde ikke Maren bedt meg plukke den med meg via BookCrossing.

Alfaker ble født i 1953 i Irak, men har bodd i Danmark siden 1986, og han har tidligere fått utgitt diktsamlinga Sky på flukt på norsk (1994). Visjonenes bok utkom første gang i Marokko i 1997, og kom på norsk i 2001.

Dette er dog ikke vanlige dikt, men er inspirert av den muslimske sufi-poesien. I bokas etterord advares leseren mot å vurderes og forstås som vanlig poesi nettopp på grunn av dette. Sufi-poesi er noe vi ikke har tradisjon for i Norge, verken tidligere eller nå. Så hva er så sufi-poesi?

Wikipedia forteller at sufisme er en mysterietradisjon innenfor islam. Etter å ha lest litt rundt skjønner jeg at det finnes mange retninger også innen sufisme, men at de da altså kort sagt er islamske tenkere med en bestemt verdensoppfatning, men de skal også ha protestert mot religionen islam som sosialt system.
"Den muslimske kultur er teosentrisk og har Gud som midtpunkt, og menneskenes mål er å vende seg mot midtpunktet. Gud er referanse for menneskets gjerninger og mål. Sufiene etablerte en ny tradisjon, som setter mennesket i midten."
- Walid al-Kubaisi

Selv om jeg egentlig ikke helt visste hva sufi-poesi var (jeg er ikke en gang sikker på om jeg forstår det 100% enda), hadde jeg allikevel stort utbytte av boka da jeg leste den. Jeg syntes den rett og slett var vakkert skrevet. Jeg vil derfor bare avslutte med et lite sitat hentet fra Visjonenes bok:

"den som har hjerte
mestrer fornuften
og har seg selv"

Etiketter: ,


This page is powered by Blogger. Isn't yours?

Abonner på Innlegg [Atom]